Karmel “Totus Tuss” Karmelittklosteret, Tromsø, Norway

Shadow

THÉRÈSE AV JESUSBARNET OG HENNES «LILLE VEI»
–        EN INTRODUKSJON –

Utdrag fra Legg alt i Herrens hånd –
Tredve dager med Thérèse av Lisieux

 

Thérèse av Lisieux ble født i Alençon i Frankrike i 1873 og var den yngste av fem søstre som alle ble nonner. Thérèse selv var bare femten år da hun trådte inn i Karmelittklosteret i Lisieux, hvor hun ble kjent som Thérèse av Jesusbarnet og det hellige Ansikt. Ni anonyme år senere døde hun … Ingenting tydet på at ryktet om hennes hellighet hadde nådd utover klosterets murer. […] Men i løpet av noen få år var hennes navn blitt viden kjent, hun var blitt gjenstand for dyrkelse verden over. Søster Thérèse var blitt «Den lille blomst». Hun hadde holdt sitt løfte på dødsleiet om i sitt himmelliv å gjøre gode gjerninger på jorden. I 1925, mindre enn tredve år etter sin død, ble hun kåret til helgen, utvilsomt den kjæreste og mest kjente helgen i det tyvende århundre, hun fikk stor betydning for millioner av vanlige menneskers åndelige liv.

         Det som gjorde slutt på anonymiteten, var utgivelsen av hennes selvbiografi som ble nedskrevet i ulike stadier i løpet av hennes liv og i lydighet til hennes åndelige overordnede. At boken fikk en slik enorm betydning skyldes den usedvanlige åndelige innsikt hun la for dagen, hun som i ethvert henseende var et helt vanlig menneske. [...] Vanlige mennesker verden over som leste hennes bok, kom til å forstå, erkjenne, godta og utvikle sine egne muligheter for hellighet ved å gå på den veien Thérèse kaller «Den lille vei». Kjernen i denne «lille vei» blir forklart ved et mektig bilde: I vårt forhold til Gud er vi som små barn. Det vil vi alltid være. Det er ingen grunn til å være noe annet. Tvert om, det er helt vesentlig at vi aldri prøver å være noe annet. På alle andre av livets områder vil selvstendighet, kontroll og respekt være kjennetegn på vår utvikling og vekst, men ikke i vårt forhold til Gud. «Guds barn, etter hvert som de gjør fremskritt på nådens vei», skrev pave Pius XII femti år etter Thérèses død, «innser stadig klarere at de aldri vil være i stand til å klare seg på egen hånd.» […]

Thérèses livsvei var ingen vandring i solskinn langs en blomsterstrødd sti. Ikke bare levde hun mesteparten av sitt klosterliv under uopphørlige fysiske smerter, hun levde dem, selv på sitt dødsleie, uten åndelig trøst, uten verken å få se eller høre den Fader hun elsket. I noen av de mest inntrengende linjer som er skrevet innenfor åndelig litteratur innrømmer hun: «Hvis du skulle dømme etter de diktene jeg skriver, så kunne du tro at jeg er som overveldet av åndelig trøst, at jeg er et barn for hvem troens slør har revnet. Men det er ikke et slør, det er en mur som strekker seg helt til Guds himmel, og stenger for den stjerneklare himmel. Jeg føler ingen glede, jeg synger ikke om annet enn det jeg ønsker å tro.»

         Den lille veien er en vanskelig vei, men også en lett gjenkjennelig vei for de fleste av oss. […] Thérèses lille vei appellerer til oss fordi den slipper gjennom enhver virkelighetskontroll, fordi den tilbyr oss åndelige idealer som er innenfor rekkevidde.

Shadow