Vår historie
Begynnelsen på Karmelberget
I
korstogtiden (1096-1291) kom det mange pilegrimer til Palestina fra kristne
land i Europa. De ville besøke de hellige steder, og en del av dem ønsket å slå
seg ned som munker eller eremitter der hvor Jesus hadde levd. Noen av krigerne
sluttet seg til pilegrimene, og snart var det kristne grupper eller eremitter
spredt omkring, særlig i ørken- og fjellområder. Dette er bakgrunnen for de
første karmelittbrødrene.
Om stiftelsen av ordenen finnes det ett eneste autentisk dokument, nemlig ordensregelen. Den er å finne i Vatikanets arkiv. Innledningen forteller at en del eremitter hadde slått seg ned ved Elias-kilden på Karmelberget. De hadde sluttet seg sammen og valgt Brocardus til leder, og ble så enige om å be Albert, patriarken av Jerusalem, om å skrive en regel som de kunne legge til grunn for sitt liv. Patriarken påtok seg oppgaven. Vi vet at Albert kom til Palestina som pavelig legat for kirkeprovinsen Jerusalem i 1206 og at han ble myrdet i 1214. Dermed kan det fastslås at regelen ble skrevet i denne perioden. Sannsynligvis er 1209 det eksakte årstall.
Eremittene aksepterte Alberts regel, og de kunne begynne å fungere som en orden. For å bli godkjent i en kanonisk (kirkerettslig) forstand, kreves imidlertid pavelig godkjennelse. Denne fikk de for første gang av pave Honorius III i 1226, og med mindre endringer ble den bekreftet av senere paver. Med sikkerhet kan man altså si at karmelittordenen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet.
Karmelittene fikk flere klostre i Palestina. Men situasjonen for de kristne var mørk da det meste av landet var under de muslimske seldsjukkenes herredømme. Brødrene skjønte at ordenen var truet av utslettelse om ikke en del av dem emigrerte. De var kommet fra forskjellige land, og nå ble det bestemt at de skulle returnere gruppevis og fortsette sitt klosterliv i Europa. De første brødrene drog allerede i 1235. Etter få år var de kommet til Flandern, Kypros, Italia, England og flere andre steder. I Palestina ble de drevet vekk fra sine klostre, til sist fra Karmelberget i 1291. Tradisjonen sier at de brødrene som ennå levde der, ble massakrert.
Nonner kommer til
De fleste ordener har hatt nonneklostre helt fra begynnelsen, deriblant dominikanerne og fransiskanerne. Men karmelittene hadde ingen nonner før etter 1450. Da ble det bygget et kloster for en gruppe kvinner i Firenze, og det ble søkt om tillatelse til å oppta dem offisielt i karmelittordenen. Den fikk de av paven i 1452 i bullen "Cum nulla". Dette første klosteret var et klausurkloster med strenge regler, men i tiden fremover ble det grunnlagt mange nonneklostre, og det fantes ingen enhetlige konstitusjoner. Forholdene varierte sterkt fra sted til sted.
Den hellige Teresa av Jesus og hennes reform
I Karmels fornyelsesprosess i forfallstiden på 1500-tallet, satte ingen dypere spor etter seg enn den hellige Teresa. Kvinnegrenen var ny og hadde behov for faste former. Både menn og kvinner trengte å besinne seg på arven fra Karmelberget. Teresa var organisator og inspirator. I svært korte trekk fortonet reformen seg som følgende: Livet i Inkarnasjonsklosteret i Avila hvor hun var nonne, viste seg etter flere år å være for løst. Teresa opplevde sterkere og sterkere at hun var kalt til å stå for Guds ansikt og lytte til hans tale. Det forutsatte stillhet og ensomhet, selvdisiplin og forsakelse. Teresa fordypet seg i bønn, fikk visjoner og andre åndelige opplevelser. Men det ble klarere for henne etterhvert at uroen og de ytre livsformer i klosteret var en hindring. Hun ble etterhvert overbevist om at Gud kalte henne til å grunnlegge et kloster etter andre prinsipper.
Hun kom ved en "tilfeldighet" over den opprinnelige regelen fra Karmelberget som gjennom årenes løp hadde blitt endret, formildet og tilsidesatt. Det som stod her var mer i pakt med det hun selv følte seg dratt mot.
Med masse motbør og motstand, klarte
hun å få med seg både flere søstre samt noen innflytelsesrike menn slik at hun
kunne grunnlegge sine nye klostre. De viktigste reformene var for henne: a)
Fattigdom: søstrene skulle ikke ha faste inntekter men leve av det de selv
kunne dyrke og tjene ved enkelt arbeid samt av almisser og gaver. Dette skulle
hjelpe til å understreke at vi er avhengige av Gud og våre medmennesker, samt
at det skulle styrke søstrenes tillit til Guds forsyn. b) Klausur: søstrene
skulle leve på avstengte områder innenfor en klausur som var ment å skulle
beskytte bønnelivet, konsentrasjonen og stabiliteten.
Teresa fikk også etterhvert med seg brødrene. Først og fremst var det Johannes av Korset (1542-1591) som skulle komme til å bety mest for denne grenen av Karmel. Han ble Teresas elev, og viktigste samarbeidspartner, men etter hvert ble han også hennes åndelige veileder.
Etter 800 år
Karmelittordenen har eksistert i snart 800 år. Dens historie viser et lignende mønster som hele Kirkens historie. Fra en sped begynnelse er den blitt utbredt til alle deler av verden. Karmel har også med tiden fått mange forgreninger. I de to siste århundrer er det blitt dannet bortimot 100 forskjellige søsterkongregasjoner og sekularinstitutter (en særskilt form for religiøst liv) under inspirasjon av karmelittisk spiritualitet.
Etter 400 års organisatorisk adskillelse har de skodde og de uskodde karmelittene fremdeles det vesentlige til felles: Kontemplative nonner og brødre som lever halvt kontemplativt. Begge grener har verdensomspennende organisasjoner og institusjoner av forskjellige slag, f.eks. for studier på høyt nivå.
Nonnene i Tromsø tilhører den uskodde gren, som igjen er delt i tre: En sekularorden for legfolk av begge kjønn (3. orden), nonner som lever i såkalt pavelig klausur og kalles monialer (2. orden), og ordensbrødre som for flertallets vedkommende er prester (1. orden). Disse tre kommer inn under en hovedadministrasjon som har sete i Roma og er ledet av en ordensgeneral som velges for seks år. Ellers er ordenen oppdelt i provinser, for tiden 40. Hver provins velger provinsialprior for tre år.
Hittil har flertallet av ordenens medlemmer hørt hjemme i Europa, men dette er i ferd med å endres. Ved nyttår 1994 var det til sammen 3720 uskodde brødre, noviser medregnet, og 50% bodde i Europa. Men tilveksten er størst i andre verdensdeler, spesielt i India og Latin-Amerika. Også i Afrika er det begynt å komme innfødte kall. Det er et tegn på en ny tid at det nå er valgt en ikke-europeisk ordensgeneral: Camilo Maccise fra Mexico.
For nonnenes vedkommende er situasjonen tilsvarende. I 1992 var det ca. 870 nonneklostre med ca. 14000 nonner. Den europeiske andel utgjorde et solid flertall. Men i de fleste europeiske land er nonnenes gjennomsnittsalder høy. I Østen, Latin-Amerika og Afrika er aldersfordelingen gunstigere og nye kall hyppigere.