Biskop Goebel hadde kontaktet Tromsø kommune angående tomt allerede før nonnene kom. Tross knapphet på egnende arealer på Tromsøya ble saken ordnet på en utmerket måte. Biskopen og nonnene ble møtt med velvilje fra alle impliserte parter, lokale og statlige. De fikk overta en trekant på ca. 12 mål mellom Holtvegen og Åsgårdsveien. Her er lunt og fredelig, det er godt jordsmonn og frodig vegetasjon, og det er fin utsikt over mot Kvaløya.
Et kloster er et sted som er viet til Gud, derfor et hellig sted. Dets misjoner å være en lovsang til Guds pris. Sakrale bygg har gjennom tidene vært et vitnesbyrd i seg selv. Deres arkitektur har vært uttrykksmiddel for kirkens budskap og virkemidler til å fremme Guds rikes vekst. Nonnene ønsket seg et klosteranlegg som kunne vitne for verden om hensikten med deres liv. Det mener de at de har fått. I tillegg til byggets sakrale karakter generelt kommer Karmels spiritualitet til orde gjennom arkitekturen.
Det sentrale sted i klosterbygningen er sanktuariet eller altersonen hvor den hellige messe feires. Dette sted er midt i en tverrfløy med to sidefløyer, og med et kirkerom for gjester i motsatt retning. Innvendig er det korridorer som fører mot altersonen fra alle retninger. Utenfra skiller den seg ut ved å rage høyere enn resten av bygningen. Fra alle cellene kan man se inn mot den fra vinduet.
I karmelittordenen er det som nevnt et hovedprinsipp at man forener eremittliv og fellesliv og går inn for å finne en harmonisk balanse mellom ensomhet og fellesskap. Dette blir symbolisert ved romplasseringen. Fellesrom er å finne ved bygningens fire ytterpunkter, mens cellene ligger i den midtre det rundt en åpen plass med utsyn til naturen og verden utenfor.”Enhver må holde seg i sin celle eller i nærheten av den og være alene…” Dette blir regnet som et sentralpunkt i Karmels ordensregel. men på den annen side påbyr regelen at nonnene skal leve et fellesliv. Det forutsetter rom som kan gi plass for alle på en gang.
Nærmest altersonen er søstrenes kor, hvor de er samlet til bønn og gudstjeneste. Ytterst i den ene sidefløyen, plassert diagonalt i forhold til koret, ligger refektoriet. Her får man næring for legemet. I den motsatte fløyen er det rekreasjonsrom hvor søstrene samler krefter ved avslappende samvær med hygge og latter. Endelig, i det fjerde hjørnet og ved siden av sanktuariet, er det gjesteavdeling. Cellene er omgitt av fellesrom. Også når nonnene er alene i sine celler, utgjør hver av dem en del av kommuniteten, av felleskapet. 
Deres skjulte liv i cellene er en del av kommunitetens liv. Plassering av fellesrom og celler kan iakttas utenfra ved at fellesrommenes tak har store buer, mens cellenes tak har mindre buer. Sett utenfra danner alle cellene til sammen en åpen bue som vender utover. Den symboliserer en åpen favn. Hver for seg og i felleskap vil nonnene møte alle mennesker med hendene utstrakt og favnen åpen. De vil rekke ut hånden til alle som trenger deres støtte og forbønn.