Tid og sted
I de siste 100 år har karmelittene lagt ned et stort arbeid i å granske ordenens eldste historie. Legendariske fremstillinger og annet materiale er blitt studert etter moderne kritiske metoder. Etter hvert har man kunnet skille ut en del informasjon som regnes som historisk pålitelig.
Om stiftelsen av ordenen finnes det ett eneste autentisk dokument, nemlig ordensregelen. Den er å finne i Vatikanets arkiv. Innledningen forteller at en del eremitter hadde slått seg ned ved Elias-kilden på Karmelberget. De hadde sluttet seg sammen og valgt Brocardus til leder, og ble så enige om å be Albert, patriarken av Jerusalem, om å skrive en regel som de kunne legge til grunn for sitt liv. Patriarken påtok seg oppgaven. Vi vet at Albert kom til Palestina som pavelig legat for kirkeprovinsen Jerusalem i 1206 og at han ble myrdet i 1214. Dermed kan det fastslås at regelen ble skrevet i denne perioden. Sannsynligvis er 1209 det eksakte årstall.
Eremittene aksepterte Alberts regel, og de kunne begynne å fungere som en orden. For å bli godkjent i kanonisk (kirkerettslig) forstand kreves imidlertid pavelig godkjennelse.
På grunn av patriarkens død ble det forsinkelse. Men pave Honorius III ga regelen en første godkjennelse i 1226, og med mindre endringer ble den bekreftet av senere paver. Med sikkerhet kan man altså si at karmelittordenen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet.
Legenden beretter at profeten Elia hadde sitt enebo på Karmelberget ved kilden som senere har båret hans navn. Stedet kilden befinner seg, kalles Wadi-es-Siah, og ligger noen kilometer fra et karmelittkloster som er i bruk i dag. Om profeten har bodd der, er umulig å vite. Men det er ingen grunn til å tvile på at dette er stedet hvor karmelittordenen og det første karmelittklosteret ble grunnlagt.
Det har vært foretatt arkeologiske utgravninger i området. Fr. Anastasius, ordensgeneral for de uskodde karmelitter, satte arbeidet i gang i 1958. En kvalifisert arkeolog ble engasjert, og det ble gjort funn som bekrefter de historiske overleveringer. Man fant fundamentet til en liten kirke og et klokketårn. Helt inntil kirken var det bygd eremittceller. Like ved fantes en stall med restene av 13 krybber og spor etter festene hvor dyrene hadde vært bundet. To graver ble også funnet. Ellers ble det gravd opp en mengde potteskår og noen knuste lamper. Funnene kan dateres til det 13. århundre.
Fra ordenens side arbeides det nå (1995) med å sikre og bevare ruinene i Wadi-es-Siah og gjøre området tilgjengelig for interesserte. Dette foregår i samarbeid med myndighetene i Israel.