Den brennnede pilen
Den brennende pilen, det er et bilde som vi allerede har sett på og forhåpentligvis ble truffet av. For det er det som det i siste instans går ut på: Å la seg bli truffet og såret i sitt indre av Guds brennende kjærlighets pil. Pilen peker på et dogmatisk faktum. Mennesket er innstilt på det som ligger foran og lengter mer og mer etter et maximum, hva det nå måtte være. Menneskets bue er alltid spent. Pilen taler om håpet. Mennesket lengter og streber etter det som ligger foran, men nettopp i denne stadige lengsel oppdager det litt etter litt at det ikke så mye er det selv som lengter og håper, det er en annen som drar det til seg på uimotståelig vis. Menneskets lengsel, det er bare et svar, et ekko. Det er ikke så mye mennesket som spår, men Gud som rår. Det er ikke mennesket som sender sine brennende piler mot ham, det er ikke bare mennesket som sukker og strever og ber.
Men det er snarere han. I begynnelsen tror menneskene, at det er de som anstrenger seg med å spenne buen og sende av sted sine piler. Det er dette stadium man pleier å kalle askese, eller meditasjon, hvis det er spørsmål om bønn. Men etter en tid kan de til sin forbauselse få erfare at det er Gud som har såret dem med sin brennende pil. Det er da, at de definitivt får tre inn i mystikken eller kontemplasjonens verden og får lære et nytt språk og får se alt med nye øyne.
Denne overgang til Guds rike som er målet for hele Karmels pedagogikk, har Teresa av Avila skildret nettopp som å bli såret av Guds brennende pil eller spyd. I en visjon så hun en engel: ”Jeg så at han holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som av ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av en brennende kjærlighet til Gud" (BL 29, 13). Selve visjonen og det bilde den tegner er naturligvis ikke det viktigste, men virkeligheten bak og dens virkninger som Teresa beskriver klart og konsist. Sjelen kan ikke la seg nøye med noe mindre enn Gud. Dette mystiske nådebevis som Teresa fikk motta pleier man å kalle transverberasjon og det blir høytideligholdt i karmelittordenens liturgi den 26. august. Det er ytterst uvanlig at et slikt nådebevis blir feiret liturgisk, og derfor viser dette faktum hvordan man i Karmel legger vekt på denne Teresas transverberasjon, som utgjør et slags typologisk forbilde for alle karmelitter og er et anskuelig bilde på Karmels ideal. Noe lignende har fransiskanerne i stigmatiseringen av Fransiskus, som jo også har fått en egen liturgisk dag. Både for Teresa og Fransiskus dreier det seg om fullstendig omdannelse i Gud, en transformatio. Guds nærhet og fortærende kjærlighet blir synliggjort også i deres kropp. Hele mennesket likedannes med Kristus. Det forvandles og forklares. Det store type - eksempel er det som vi bruker å kalle Jesu forklarelse, hans transfiguratio, der han gir sine disipler en forsmak på oppstandelsens herlighet, samtidig som han forutsier sin lidelse. Korset og oppstandelsen flyter sammen til ett. Jesu gjennomborede legeme og hjerte blir nærværende i Fransiskus og Teresa, samtidig som de ledes inn i hans herlighet.
Også Johannes av Korset har skildret transverberasjons nåde. ” Hun kjenner hvordan et seraf angriper henne med en pil eller med et oppløftet spyd, som er helt overtent med kjærlighetens ild. Denne seraf gjennomborer og gjennomgløder på en sublim måte denne sjelen, som allerede er antent som glødende kull, eller rettere sagt som brenner som en flamme. Når sjelen så blir gjennomglødet og gjennomboret av denne pil, da flammer sjelen opp så hurtig og heftig som ilden i en brennende ovn" (LK 2, 9).