Karmel “Totus Tuss” Karmelittklosteret, Tromsø, Norway

Teresa de Cepeda y Ahumada (1515-1582) ble født i Avila i Kastilla. Faren var forretningsmann, og familien var velstående. Moren var av adelig ætt. Etter å ha satt mange barn til verden, døde hun da Teresa var 13. Flere av guttene drog til Amerika, hvor Spania var i ferd med å etablere et stort kolonirike. Teresa fikk god opplæring. Hun lærte å lese og skrive, og hun tikk adgang til bøker, slik at hun kunne tilegne seg kunnskaper ved selvstudium.

Hennes selvbiografi forteller at hun var et fromt barn. Som tenåring likte hun å pynte og more seg. Hun var en naturlig og sjarmerende ung pike med godt humør og mange venner. Da hun ble 20, bestemte hun seg for å gå i kloster. Mot farens ønske gjennomførte hun sin plan og ble karmelittnonne i Inkarnasjonsklosteret i sin hjemby.

Dette klosteret er å betrakte som et vanlig nonnekloster i Spania på 1500-tallet. Det hadde omkring 200 nonner. Med et så stort antall ble kommunitetslivet vanskeliggjort. Nonnene spiste ikke sammen i et felles refektorium, og de hadde ikke alt felles. De som hadde rike slektninger, fikk gaver av alle slag og kunne leve i overflod, mens andre hadde for lite mat. Klausurbestemmelsene var slappe og dispensasjoner lette å få. I klosterets taleværelse og i nonnenes celler var det stadig gjester, og praten gikk lystig om overfladiske emner. Nonnene hadde også anledning til å gå ut og besøke slektninger og venner. De ba sine faste bønner. De lesekyndige hadde åndelig lesning, og det ble gitt en del undervisning. Men regelen var mild, og det ble opp til hver enkelt hvor alvorlig hun ville ta sitt religiøse liv.

Teresa fant seg godt tilrette med disse forholdene. Hun leste og lærte om klosterliv og Karmels spiritualitet, og innrettet seg som sine medsøstre. Etter en langvarig og smertefull sykdom kjente hun dragning mot et strengere liv og var full av gode forsetter. Nå ville hun leve i selvforsakelse og gi mer tid til bønn. I en periode praktiserte hun indre bønn regelmessig, og hun fikk åndelige opplevelser av mystisk art. Men på nytt ga hun etter for lysten til å prate med gjester og til å bruke tid utenfor klosteret. Forandringen kom i 1554.

Arven fra Karmelberget kom i et nytt lys. Som Elia var hun kalt til å stå for Guds ansikt og lytte til hans tale. Det forutsatte stillhet og ensomhet, selvdisiplin og forsakelse. Teresa fordypet seg i bønn. Hun fikk visjoner og andre åndelige opplevelser. Men det ble fort klart at uroen og de ytre livsformer i Inkarnasjonsklosteret var en hindring. Hun ble etter hvert overbevist om at Gud kalte henne til å grunnlegge et kloster etter andre prinsipper.

Ved et tilfelle fikk hun greie på at den regelen som ble brukt, ikke var Karmels opprinnelige. Teksten fra 1247, som hun nå fikk kjennskap til, var langt mer i pakt med det liv hun følte seg dratt mot. Heller ikke dette var St. Alberts tekst, slik Teresa trodde. Men forskjellen var av mindre betydning. Her fant hun et godt grunnlag å bygge et reformkloster på.

Hun måtte regne med motbør både fra ordenens side og fra biskop og prester når hun ville grunnlegge et nonnekloster helt uten faste renteinntekter. Men dette var et hovedprinsipp som Teresa ikke ville oppgi. Fattigdom betraktet hun nemlig som en ressurs for det åndelige liv, for det betyr avhengighet av Gud og medmennesker. Til sitt enkle underhold skulle nonnene bidra etter evne ved å dyrke hagevekster og spinne. For øvrig skulle de ta imot almisser og stole på Guds forsyn. Arvede midler skulle de gi fra seg når de kom til klosteret. Ingen skulle ha noe privat. Måltidene skulle inntas i fellesskap.

Det lyktes virkelig å få tillatelse til dette vågestykket. Et enkelt husvære ble skaffet, og St. Josefklosteret ble opprettet i 1562. Teresa flyttet inn med en håndfull noviser som hun selv underviste. Ro og ensomhet ble sikret ved streng klausur. Dette var et sted for bønn uten opphold.

De fem første år i St. Josefklosteret betegner Teresa som sitt livs lykkeligste. Ettertiden vil se dem som grunnleggende for hennes reform. De uskodde karmelittnonnene over hele verden lever fremdeles i dag etter det mønster som ble skapt der og da. I hovedtrekk er dette levesett beskrevet av Teresa selv i hennes bøker. Selvbiografien, "Boken om mitt liv", fikk nå sin endelige utforming. Den dekker de første femti år av Teresas liv, dermed også grunnleggelsen av St. Josefklosteret. "Fullkommenhetens vei" inneholder undervisningsopplegget for novisene. "Konstitusjonene" består av praktiske bestemmelser.

Bønn er hovedbegrepet i Teresas verden. Bønn betyr å være sammen med Gud. Møtet med ham finner sted i menneskets indre. Det er mange former for bønn. Men kjærlighetsmøtet med Gud på det indre plan er det essensielle, også når bønnen uttrykkes i ord, slik som i nonnenes korbønn. Bønnens vei leder frem til forening med Gud. Selv om bønnen er det mest personlige som tenkes kan, skjer den likevel aldri utelukkende på egne vegne. I en viss forstand er all bønn forbønn for hele verden. Når en enkelt sjel forenes med Gud, løfter den hele menneskeheten mot ham. Dette er det første Teresa innprenter sine noviser. De er ikke i klosteret for å frelse sin egen sjel, men for å tjene kirken og sine medmennesker. Bønn er deres tjeneste i kirken.

Fremgang på bønnens vei krever offer og selvforsakelse. Det gjelder å bli løst fra jordiske verdier og vokse i ydmykhet og nestekjærlighet. Gjennom felleslivet slipes man mot hverandre og lærer sine svakheter å kjenne, samtidig som man lærer å ta hensyn til hverandre. Nonnene er kommet til klosteret for å leve i Kristi etterfølgelse og vennskap. Derfor må deres tanker alltid være opptatt av Kristus, slik han levde i sin menneskelige natur. Bare ved ham kan man bli befridd fra det onde og nå frem til fullkommenhet. For dem som vil lære ham å kjenne, er hans mor Maria den beste veileder.

Livet i St. Josefklosteret var nonnenes svar på Kristi personlige kall til hver enkelt av dem: Å forlate alt og følge ham.