Karmels opprinnelige regel
Karmels regel er et kort dokument som kan få plass på 3-4 maskinskrevne A4-sider. Den tekst som blir brukt i klostrene, er å finne i pavebullen "Quae honorem" fra 1247. Den blir presentert som "den opprinnelige regel, gitt av St. Albert og korrigert, endret og stadfestet av pave Innocens IV." Identisk med den eldste form er den ikke, for ved overflyttingen til Europa ble det nødvendig å tilpasse den de nye forholdene. Men i det vesentlige er den uforandret.
St. Alberts europeiske erfaringsbakgrunn er merkbar. Man kan kjenne igjen elementer fra mange kilder: Fra kirkefedrene, samtidens teologer og tidligere ordensregler. Sitater fra Bibelen opptar stor plass. Utgangspunktet var imidlertid kommuniteten som allerede eksisterte ved Elia-kilden. Brødrenes liv var preget av de idealer som profeten og jomfruen hadde gjort til sine og innrettet seg etter, hver på sin måte. Det var i første rekke enkelhet, åpenhet overfor Gud og nærhet til andre mennesker og deres problemer.
Når brødrenes leveregler skulle kodifiseres, måtte man ivareta både et eremittisk og et cenobittisk ideal. Det vil si at man måtte finne en funksjonsdyktig kombinasjon av ensomhet og fellesskap. Det ble gjort til et hovedpunkt i regelen at hver munk skal ha sin egen celle hvor han kan være alene. Der skal han oppholde seg og være opptatt av arbeid samtidig som han ber uten opphør.
Når munkene arbeider sammen, overholdes taushet i den grad det er mulig. Klosteret skal være beskyttet mot forstyrrelser utenfra ved klausur, det vil si avstengte områder hvor ikke fremmede slipper inn. Selv har ikke munkene lov til å dra bort fra stedet uten tillatelse og av bestemte grunner.
På den annen side utgjør brødrene en kommunitet og lever i fellesskap. Ved valg av en prior som alle lover lydighet, blir de ytre forhold regulert. Ingen har privat eiendom, og prioren bestemmer disponering og fordeling av alle materielle midler. Hver dag feirer man messe sammen. Om søndagene, og ellers etter behov, drøftes praktiske, disiplinære og åndelige spørsmål. I den eldste tekst står det at munkene skal be tidebønnene hver for seg, og at de skal spise i sine celler. I den reviderte versjonen av 1247 er det derimot bestemt at tidebønnene skal bes i fellesskap, og at måltidene skal inntas i et felles refektorium (spisesal).
Det er denne syntese av ensomhet og fellesskap som gir Karmels ordensregel dens særpreg.
Les hele Regelen