Karmels kall forplikter til ”å leve i lydighet mot Jesus Kristus”, og ”grunne på Herrens lov dag og natt og våke i bønn”. Trofast mot dette prinsippet i "Den opprinnelige regelen" fornyet den hellige Moder karmelbergets gamle fedres kall til kontemplasjon. Hun gjorde bønnen til fundamentet for og den fremste oppgaven i sine døtres liv.
Derfor krever og forventer Kirken at hvert teresiansk kloster intensivt lever den kontemplative bønns mysterium og gir et forbilledlig vitnesbyrd om dette midt i Guds folk. (Konst. pkt.60)
Forpliktelsen til bønn og kontemplasjon kan ikke reduseres til deltagelse i de foreskrevne bønnetider. Tvert imot, i regelens ånd, må bønnen gjennomsyre hele tilværelsen, for å vandre i den levende Guds nærvær (jf. 1. Kong 18, 15) i en uavbrutt praksis av tro, håp og kjærlighet. Slik skal hele livet bli bønn i søken etter foreningen med Gud.
Følgelig må bønnen få førsteplassen i organiseringen av kommunitetens liv og i hver enkelt nonnes personlige engasjement. (Konst. pkt. 61)