Karmelittordenen

I Det gamle testamente blir Karmel prist for sin skjønnhet. Som hellig fjell har det spilt en stor rolle, særlig i profeten Elias historie (873-843 f.Kr). Hans ord: ”Jeg har vist brennende iver for Herren, Allhærs Gud”, 1 Kong 19,14, er karmelittordenens valgspråk.

Karmel – et fjell i Israel, sør for Haifa, 545 m høyt, skogbevokst, grønt året rundt.

Karmel - betyr ”Guds hage”.

Karmel – en kontemplativ orden innen Den katolske kirke, grunnlagt på det samme fjellet i middelalderen.

Under den første kristne tid begynte eremitter å bo på Karmel, og her bygde Karmelittordenen sitt moderkloster ”Stella Maris”. Ordenens opprinnelse, tittelen ”Jomfru Maria av Karmelberget ” og ordenens gamle åndelige tradisjoner viser det karmelittiske kalls marianske og bibelske karakter.” Konst. 2

Reformen innført av den hl. Teresa av Jesus, spredte seg som ild i tørt gress. Selv hadde hun bare tenkt å grunnlegge et kloster, men så seg tidlig nødt til å foreta flere grunnleggelser. Da hun døde i 1582 hadde hun grunnlagt 17 nye karmelittklostre og reformert sitt opprinnelige kloster: Inkarnasjonsklosteret. Kort tid etter hennes død spredte det uskodde Karmel seg til Frankrike, Belgia, Nederland og Polen.

Karmelittordenen har tre grener: en sekularorden for legfolk av begge kjønn (3. orden), nonner som lever i såkalt ”pavelig klausur” og kalles monialer (2. orden), ordensbrødre som for flertallets vedkommende er prester (1. orden). Disse tre grenerkommer inn under en hovedadministrasjon som har sete i Roma og er ledet av en ordensgeneral som velges for seks år. Ellers er ordenen oppdelt i provinser.

Karmelittordenen blir grunnlagt, les mer >>>
Fra det hellige land til Europa, les mer >>>
Teresa av Jesus og hennes reform, les mer >>>
Anerkjennelse og utbredelse av reformen, les mer >>>