Tilbakeslag, ny vekst og ekspansjon
Karmelittordenen har eksistert i snart 800 år. Dens historie viser et lignende mønster som hele kirkens historie. Fra en sped begynnelse er den blitt utbredt til alle deler av verden. Det har vært perioder med vekst fulgt av tilbakeslag, og forholdene har vært svært forskjellige fra sted til sted. Terrorregimer, revolusjoner og kriger har tilintetgjort institusjoner og organisasjoner, og ordensmedlemmer er blitt offer for forfølgelse. I mange tilfeller er trengselstider blitt fulgt av ny vekst både åndelig og på det ytre plan.
På 1600-tallet og frem til den store franske revolusjon (1789) var det en relativt rolig periode for Karmel. Begge grenner fikk anledning til å virke og ekspandere. Men ved midten av 1700-tallet kom det truende signaler med bakgrunn i tidens filosofi. I fornuftens navn ville man bekjempe kristentroen, og angrepet ble rettet mot kirke og ordensliv. Den ”opplyste” monark i Østerrike, Josef II, bestemte i 1783 at alle komtemplative klostre i hans rike skulle stenges. Noen år senere, da den franske revolusjon var kommet i gang, besluttet de nye makthaverne i Frankrike å avskaffe ordenslivet helt. Etter hvert som de franske revolusjonshærene rykket frem gjennom Belgia, Tyskland og Italia, ble klostrene rammet også i disse land.
Trusler og forfølgelse knekket ikke munkene og nonnene. I det skjulte fortsatte de sitt religiøse liv inntil de fikk anledning til å bygge klostrene opp igjen. Mange ble martyrer. De mest kjente fra karmelittenes rekker er de uskodde nonnene fra Compiègne, som ble henrettet offentlig i Paris i 1794. Martyrenes offer førte til vekst i neste omgang. Da uroen hadde lagt seg, fikk det teresianske Karmel i Frankrike en blomstring som aldri før. Nye nonneklostre dukket opp over alt.
Etter 400 års organisatorisk adskillelse har de skodde og uskodde fremdeles det vesentlige til felles: Kontemplative nonner og brødre som lever halvt kontemplativt – med grunnlag i arven fra Karmelberget. Brødrene driver vitenskap, undervisning og sjelesorg. De skodde er åpne for allmenn kultur og samfunnsspørsmål. De uskodde arbeider med emner som har direkte relasjon til det åndelige liv og særlig til bønn. De opprettholder tradisjonen fra St. Teresa, som grunnla det første kloster for uskodde brødre i den hensikt at de skulle yte nonnene prestelige tjenester.
Begge grener har verdensomspennende organisasjoner og institusjoner av forskjellige slag, for eksempel for studier på høyt nivå. Begge har eremitklostre, de uskodde har flest. I begge leirer tar man vare på kirkens mystikk-tradisjon. Hver gren har tre avdelinger: En sekularorden for legfolk av begge kjønn (3. orden), nonner som lever i såkalt ”pavelig klausur” og kalles monialer (2. orden), og ordensbrødre som for flertallets vedkommende er prester (1. orden). Disse tre avdelinger kommer inn under en hovedadministrasjon som har sete i Roma og er ledet av en ordensgeneral som velges for seks år. Ellers er ordenen oppdelt i provinser.
Karmel har med tiden fått mange forgreninger. I de to siste århundrer er det blitt dannet bortimot 100 forskjellige søsterkongregasjoner og sekularinstitutter (en særskilt form for religiøst liv) under inspirasjon av karmelittisk spiritualitet. De har søkt tilknytning til ordenen, de fleste til de uskodde. Ofte påtar de seg apostoliske oppdrag i samarbeid med brødrene, men de er organisert som selvstendige enheter.
Inntil slutten av forrige århundre har flertallet av ordensmedlemmene hørt hjemme i Europa, men dette er i ferd med å endres. For de uskoddes vedkommende var det ved nyttår 1994 3720 brødre, noviser medregnet, og 50% av dem bodde i Europa. Ved nyttår 2002, var det over 4000. Tilveksten hadde stagnert i Europa, men økt i andre verdensdeler, særlig i India og Latin-Amerika. Det er et tegn på en ny tid at det ble valgt en ikke-europeisk ordensgeneral i 1991, Camilo Maccise fra Mexico.
For nonnenes vedkommende er antallet gått tilbake. I 1992 var det ca. 870 kloster på verdensbasis, med til sammen nesten 14000 nonner, noviser medregnet. Ti år senere er de ca. 12000, fordelt på ca. 800 hus. Årsaken er klar. De siste 40 år har det vært minimal tilvekst i de katolske land i Europa. Polen er eneste unntak. Stadig flere kloster må nedlegges. De nye grunnleggelser i Asia og Latin-Amerika har ikke kunnet oppveie tilbakegangen.