Ordenen slår rot i Europa
Ved flyttingen til Europa måtte brødrene gjennom en tilpasningsprosess. Slik forholdene var på de nye stedene, var det ikke alltid lett å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. Dessuten ble de ofte møtt med skepsis og motvilje fra de lokale kirkelige myndigheter. Det ble fort klart at de måtte modifisere sin livsform for å overleve.
I 1247 hadde ordenen fire små provinser. For å drøfte situasjonen og finne en løsning, ble det kalt sammen et generalkapittel i Aylesford i Kent. Som de fleste dokumenter fra Karmels tidlige historie, er aktene derfra gått tapt. Vedtakene er kjent fra andre kilder, men ikke argumentasjonen. Med hvilken begrunnelse valgte delegatene å be paven om å plassere karmelittordenen blant tiggerordnene? Det var et skritt med vidtgående konsekvenser. Regelen måtte forandres. Det måtte bli lov å grunnlegge klostre i byene, ikke bare på ensomme steder. En rekke andre endringer ble også foretatt. Alle gikk i cenobittisk retning.
Vedtakene fra Aylesford ble bearbeidet av to pavelige sekretærer, og forandringene ble innført i ordensregelens tekst. Det er denne versjonen som ble godkjent av pave Innocens IV i bullen "Quae honorem". Status som tiggerorden ble innvilget, men ikke fullt ut. Det skulle først foretas en gradvis tilnærming til tiggermunkenes levesett.
I årene fremover kjempet karmelittordenen fortsatt for sin eksistens. Den pavelige godkjenning var ikke endelig, og det kom angrep fra flere kanter. Verst var den indre strid som oppstod da de nye vedtakene skulle settes ut i livet. Nå måtte Karmel engasjere seg i apostolisk arbeid med studium og pastorale oppgaver som undervisning, prekener og sakramentsforvaltning. Stod ikke dette i motsetning til brødrenes kontemplative kall?
Spenningen mellom den vertikale og den horisontale dimensjon i kristenlivet har alltid vært følbar for karmelittene og er det fremdeles i dag. Delegatene i Aylesford hadde ikke til hensikt å oppgi det eremittiske ideal. Men da ordenens eksistens var i fare, åpnet de døren for en ny utvikling. De ville beholde syntesen mellom ensomhet og fellesskap, men i tillempet form, slik den aktuelle situasjon krevde.
Apostolisk aktivitet kan utvilsomt dra mange karmelitter bort fra deres spesielle kall. Da kan andre føle seg forpliktet til å snu strømmen, og det kan oppstå motsetningsforhold. Et vitnesbyrd om konflikter av denne art er bevart fra 1270:"Ignea Sagitta" ("Den brennende pilen"). Det er et skrift av ordensgeneralen Nicholas av Narbonne som tar avstand fra ordenens nye status og dens konsekvenser. Det er for øvrig det eldste dokument av en karmelitt som kan tidfestes.
Med de nye bestemmelser ble det imidlertid mulig for karmelittordenen å overleve og ekspandere. Ved slutten av århundret var det blitt ca. 150 hus fordelt på 12 provinser og mange land. Den definitive godkjennelse kom i 1299, og litt senere også full anerkjennelse som tiggerorden med alle privilegier.