Klosterbygg
Det var planlagt allerede på forhånd at klosteret skulle få sitt eget anlegg. Men i begynnerfasen er det ikke uvanlig med provisoriske boforhold ved klostergrunnleggelser.
Et kloster for karmelittnonner har en spesiell funksjon. Her skal søstrenes aktivitet i sin helhet foregå inne i klausuren. Det vil si at nonnene bor og virker i et område som er avgrenset ved en fysisk sperre. Uten tvingende grunn går de ikke utenfor sperren, og de slipper ikke andre inn. Kommunikasjon med verden utenfor foregår etter fastlagte regler.
En kommunitet av karmelittnonner utgjør et lite samfunn for seg. Dette bestemmer klosteranleggets karakter. Her skal opptil 21 kvinner sove og spise, arbeide og ha sosialt samkvem med hverandre. Først og fremst skal de ivareta sin religiøse oppgave med gudstjenester, seremonier og bønn uten opphør. For at dette samfunnet skal kunne fungere etter intensjonen, må anlegget omfatte noen mål jord med trær og blomster og mulighet for mosjon og hagebruk. Det må være fellesrom til forskjellig bruk med kirke eller kapell som det viktigste. Og hver nonne må ha sin egen celle, et rom der hun kan arbeide og be i ensomhet og stillhet.
For besøkende må det være en egen avdeling: Et kirkerom som er adskild fra koret hvor nonnene sitter, samtalerom som gir anledning for gjester og søstre til å prate sammen fra hver sin side av et gitter, og soverom for slektninger og venner og ellers alle som vil ha noen retrettdager i klosteret.
Prosjektering
Biskop Goebel hadde kontaktet Tromsø kommune angående tomt allerede før nonnene kom. Tross knapphet på egnende arealer på Tromsøya ble saken ordnet på en utmerket måte. Biskopen og nonnene ble møtt med velvilje fra alle impliserte parter, lokale og statlige. De fikk overta en trekant på ca. 12 mål mellom Holtvegen og Åsgårdsveien. Her er lunt og fredelig, det er godt jordsmonn og frodig vegetasjon, og det er fin utsikt over mot Kvaløya.
Tilsagn om tomten kom rundt St. Hans 1992, og nonnenes arkitekt innledet forarbeidet umiddelbart. Kjell Lund fra arkitektfirmaet Lund og Slaato var blitt engasjert. Med fransiskanernes kloster og kirke på Enerhaugen i Oslo hadde han vunnet internasjonal anerkjennelse 25 år tidligere, og nylig var han blitt tildelt flere priser for den nye katolske kirken på Lillestrøm. Med dette valg av arkitekt var den faglige og kunstneriske standart sikret, likeså anleggets sakrale karakter. Fra kommunalt hold ble valget møtt med tilfredshet.
I motsetning til aktive ordenssøstre som kan regne med økonomisk avkastning av sin virksomhet, kan ikke karmelittnonner basere seg på byggelån. De er avhengige av velgjørere. Uten kapital forbereder de nytt klosterbygg i tillit til Guds forsyn. Med frimodighet ber de Gud og medmennesker om hjelp. På forunderlig vis blir hjerter og pengebøker åpnet. Bidragene begynner å komme. Som til andre katolske bygg i Norden de siste 30-40 år, er storparten av midlene kommet fra Tyskland. Men nonnene har velgjørere i mange land. Den store offervilje i Polen har gledet og varmet, likeså de mange rause gaver fra norske givere.
Første byggetrinn
På vårparten 1994 var forarbeidet gjort, og det var økonomisk dekning for å reise klosteret i råbygg. Det ble undertegnet byggekontrakt med Tromsø-firmaet Nils Meland. Proconor påtok seg byggeledelsen. Gravmaskinene kunne settes i gang før utgangen av mai.
Etter karmelittnonnenes konstitu-sjoner blir det dispensert fra klausurbestemelsene i byggeperioder, slik at nonnene kan ta del i arbeidet. Snart var de i aktivitet på tomten, hvor de ryddet og laget gjerde. Da de kunne slippe til i en del av råbygget, tok de fatt på innredningen. De murte og snekret og malte. Slektninger og venner kom på besøk og ville hjelpe. Ved egeninnsats kunne man redusere utgiftene, slik at de disponible midler kunne rekke lenger. Fremdriften gikk etter planen. Den 16. oktober var det grunnsteinsnedleggelse, og den 7. mars 1995 kunne man holde kranselag. Aktiviteten var intens utover våren og sommeren. Kontrakten med entreprenøren ble utvidet til å omfatte kirke. Underentreprenører ble engasjert. Nonnene hadde lange arbeidsdager.
Innflytting
Ingen del av klosteret var ferdig da kommuniteten kom flyttende den 5. august. Samme dag ble den røde lampen tent ved tabernaklet i altersonen. Det er tegnet på at Kristus er tilstede i sakramental skikkelse. Neste morgen ble den første messe feiret. Altervielse og velsignelse av klosteret ble foretatt allerede den 10. september 1995. Men verken klosteret eller kirken var på langt nær ferdig, så kirkededikasjon og klosterinnvielse måtte vente. Denne seremonien fant sted den 23. august 1998, og ble høytidelig feiret med mange gjester fra inn- og utland. Et eget gjestehus var også planlagt. Det måtte utsettes fordi finansieringen ikke var i orden. Men de tyske velgjørere, særlig Bonifatiusverk, sørget for at det kunne bygges et par år senere. Denne gangen deltok ikke nonnene i selve byggearbeidet, men de tok seg av installasjoner og utstyr. Huset kunne tas i bruk i august 2001.